Her om dagen hadde jeg vakt og tok meg selv i å stikke hjem i en ledig stund for som jeg sa til meg selv - jeg må ha en dressurøkt. Leia var en dronning. Hun kom som hun skulle. Hun satt som hun skulle. Var jeg stolt? Jeg var i ekstase! Flinke fantastiske Leia! Vi trengte den. Men det er ikke en økt i ny og ne som gir resultater - det er det totale samarbeidet med hunden.
Jeg har lagt merke til, og da særlig den siste tiden etter at vi har begynt å rydde plass til trening igjen, at hun litt for ofte er litt for langt inn i sin egen verden når hun er ute. Dette har vi tenkt å løse med å styrke lederskapet.
Leia er på mange måter en prøvelse å jobbe med for hun utfordrer meg hele tiden og strekker grenser og samtidig er det en gave for da har du sjansen til korreksjon.
I dag er det 17. mai og det ble ikke noe tog på oss. Vi har trent litt og ellers bare slappet av. Noen ganger trenger man det også. Passivitet er nok ikke fremhevet nok.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar