Tidsklemma - igjen. Det er ikke så lett å få en vaktturnus og hundelivet til å gå i hop. Leia blir imidlertid rikelig sosialisert både på nye steder, nye mennesker og nye hunder. Alt i alt tenker jeg at dette nye livet ikke nødvendigvis er dårlig for henne, men det ble mye endring på kort tid. Hun takler det bra. Jeg er stolt over jenta. Dette er noe annet enn den beskyttende tilværelsen på prærien, men hun takler det fint. Hun er fortsatt nysgjerrig. Hun vil gjerne utforske verden. Vi skal utforske den sammen.
Jeg har merket lite tilbakegang som man kanskje kunne forvente, tvert i mot tror jeg hun vokser på å ikke ha Steffi der som støtte hele tiden.
Vi skulle gjerne ha fått gått litt mer med tanke på at det er fantastisk å komme seg ut på ski, men nå trener jeg henne ned for å intensivere dressuren og ikke gjøre henne for turavhengig. Hun takler også dette helt utmerket.
Jeg kjenner at jeg ikke har vært flink nok til å passivisere henne disse dagene. Hun har fort fått mase litt i eget tempo. Nå ligger hun og sover så søtt på ullteppet sitt. Jeg tenker at hun faktisk må få gjøre mer av det fremover... Så skal vi intensivere dressuren - hørt den før?
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar