Helt subjektivt: Verdens fineste engelsk setter

Å se hverandre er ikke alltid like lett. Nå tror du at det kommer en lengere filosofisk utredning, men denne gang tar du feil. Poenget er at når man har fire hunder er det ikke alltid at hver enkelt blir sett like mye hver gang, særlig ikke når en av dem er verdens mest sjarmerende valp. Vi jobber bevisst med å gi hver enkelt hund det den trenger til enhver tid.

La oss se litt nærmere på Leia. Jeg gjorde det i dag fordi jeg hadde tatt de andre inn. Da var det bare jeg og Leia. Lille skjønne Leien min. Jeg har aldri sett en gladere hund. Hun hoppet opp og ned og var så full av energi og når jeg krevde at hun skulle sitte så satt hun og så forventningsfullt opp. Det minnet meg på at hun fortsatt er en ganske uferdig unghund. Riktignok har hun nydelige fuglearbeid som en voksen fullerfaren hund, men hun har også sine rampinger i ny og ne som minner en på at det er tross alt en uferdig hund vi jobber med. Hun har utrolig flotte bevgelser og når hun står og speider ut av hagen tar jeg meg i å tenke at det foregår mer i det hodet enn jeg mistenker på generelt grunnlag

Vi har begynt å fylle ut avlshundsøknaden og da gikk jeg igjennom registreringene hennes. Hun er en god fuglehund fordi hun er en god viltfinner. Så hender det at hun står tomt og man kan tenke mye om det, men jeg registrerer at hun står like mye eller lite tomt som gjennomsnittet for rasen i VK som skal være de erfarne hundene. De som har vært med oss en stund husker at mitt primære problem var at hun tok opp rypene uten å ta stand og det var greit nok, det som ikke var greit var hennes fantastiske etterganger. De som har drevet i dette gamet sier at hunden vil skjønne det til slutt og da tar den stand, det var det som stemte med Leia. Vi fikk aldri "lurt" henne i stand ved hjelp av langlina, for som regel var det flere linelengder mellom meg og Leia når ting skjedde. Dog husker jeg en gang i vinter hvor jeg stavret meg etter på ski og trodde at jeg skulle nå lina, men nei....

Jeg vet ikke om jeg helt husker den første tomstanden hennes på prøve, men jeg vet at den kom på slutten av en dag hvor hun jobbet i 120 minutter uten å jage lemen en eneste gang, riktignok fant hun og makker en hare, men hun gav seg før den flinke pointeren. Den andre tomstanden hennes husker jeg meget godt. Både Jon og jeg var ganske sikker på at det var tomt, men fram måtte hun, da hadde hun også gått en fullgodt søk i 60 minutter uten så mye som å se på en lemen i det store lemenåret. Det var dessverre mange unghunder som fikk mange gode sjanser ødelagt av smågnagere i fjor, det er synd for det er en utfordring å ha fuglehund både i fuglefattige og fuglerike år. Men det er utrolig mye mer spennende i de fuglerike årene.

Det sto noe slikt i Johan B. Steens bok at det virket som hunden ofte hadde kjærest det den hadde måtte jobbe med, emnet det var skrevet om var apport. Kanskje er det litt slik med Leia og meg. En hund som man har jobbet såpass mye med, har man også kjærest. Sier det noe om Leia at jeg har jobbet så mye med henne? Jeg vet ikke, det sier mest om at det er vanskelig å lykkes med første hund, i alle fall om ambisjonene er at det ikke bare skal være verdens beste hund, men også en fremragende prøvehund, så kanskje er det greit å legge ambisjonene på nivået om bare å ha verdens beste hund, Leia er i alle fall verdens fineste engelsk setter..