Tiden går mens hundene løper og her ruges det.

Vi sliter litt med å prioritere rett trening for hundene akkurat nå. Det har gått mye i andre ting, altfor mye tror jeg, om du spør hundene, men de er en flott harmonisk gjeng som slapper godt av. Det vi har fått til er å komme oss på sosialisering en gang i uken. Nå har Jon også endelig kastet seg med. Det er flott å få trent med provokasjon og det er enda bedre med det ekstra dyttet. Man glemmer fort å vedlikeholde dressuren, enda viktigere er nok at man får "tunet" seg en gang i uken. Hvor er ekvipasjen? Jeg tenker tilbake til meg og Leia. På et tidspunkt hadde vi en rimelig god dressur, men så kom en del andre ting i veien, og plutselig var vi ikke på samme fjell. Jeg så det bare så altfor sent. Hadde vi da vært i en sånn tuningsmodus hadde jeg kanskje sett det før. Det ble tunge tak, men vi kom oss tilbake på samme fjell. Hvorfor skal en hund som ikke lystrer på sosialisering lystre i fjellet? Tja, vi har eksempelet på hunden som gjør det - gamle Embla. Embla ramper så og si aldri, men hun er en diva av de sjeldne når hun er hjemme.

Ellers jobber vi en del med kondisjonene til hundene fordi vi vet at vinterfjellet kan være hardt, men det monner lite med en time om dagen, men det monner mer enn ingen timer om dagen. Vi bygger muskler mens vi løper.

Men en fuglehund blir en fuglehund i kontakt med fugl så vi får lage oss en plan på å komme oss i kontakt med fugl. Vi må bare ruge bitte litt til først...