Dagen derpå - tid for refleksjoner

Når man har sovet champagnerusen av seg er det tid for ettertanke. Leia sov med åpent bur i natt, men lå på ro på plassen sin til hun fikk beskjed om å komme ut. Det hadde ingen trodd for noen måneder siden.

I dag var det prat med oppdretter som var fornøyd. Det er et must som fersk og ha en ivrig oppdretter.

Jeg er selv strålende fornøyd. Leia ligger noe etter den ambisiøse treningsplanen som jeg la opp til i vinter. Dette sammenfalt med at treningsdagboka med mål og planer ble borte i alt virvarret, kanskje var det ikke tilfeldig?

Samtidig var det ikke mulig å få felt fugl for henne så mye før. En uke, ja visst, men hva er en uke i denne sammenheng? Det jeg hadde planlagt var at hun skulle være i ro i oppflukt når man kunne begynne å trene etter båndtvangen. Tja, ha... Hun rampet i en del situasjoner hvor hun tok opp fugl og gikk etter uten å ta sikker stand, derfor ikke bedømt som tjuvreis og da var hun tilnærmet ustoppelig. Fersk som jeg er var jeg redd for at dette skulle bli en etablert vane, for det hunden blir vant til blir den også god på. Jeg hentet inn hjelp, fikk hjelp, og hunden har vært komplett i ro på felling.

Det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt er - fikk jeg dette til selv? Jeg har landet på at det ikke er det viktigste. Det viktigste er hvordan man får best mulig hund. Leia og jeg har lagt grunnlaget sammen. Vi har kost, vi har trent, jeg har bært henne opp og ned trapper, tørket tiss, avføring og oppkast. Det har vært lite blod, desto mer svette og enkelte tårer både i fortvilelse og glede. Leia er mye hund. Hun har en stor kapasitet. Jeg tenker i ettertid at jeg med hell kunne hatt noe enklere, men jeg vet at da hadde jeg ikke vært så stolt.

En ting står for meg som mer og mer sant. Et råd jeg fikk den dagen etter Leia var født. Man ¨må se an den hunden man faktisk har og tilpasse mål og trening etter denne, ikke hva som har fungert før eller for andre. Leia er ingen A4-hund. Det blir enten fantastisk eller ræva.