sannhet og integritet

Da jeg begynte å blogge var det for å fortelle den usminkende sannheten om hundelivet, om opp og nedturer og fortvilelse. Kanskje har det blitt mer om oppturene enn om nedturene, fordi "alle" de andre gjør det. Er vi like ærlige på det som ikke er bra? For til syvende og sist så er det de fleste seg selv og sine linjer nærmest, og praten går i dette miljøet. Jeg har før sitert min venn som sa at dess bedre din hund gjør det, dess hardere prøver andre å finne feil ved din hund. Det er nok mye sant i det. Det er så uendelig mye å snakke om, det er helse, gemytt, fuglebehandling og er det dresserbart? Så har du jokeren - får de flinke folkene til fordi de er flinke? Vil de få til ethvert talentløst emne? Kan andre få til det de flinkeste får til?

På debattforum virker folk å dele seg i to leire; de som går på prøver og de som ikke går på prøver. Vi står nå foran en ny jakt og en ny prøvesesong. Det vil bli gode minner og mindre bra minner, det vil bli gledestårer og tårer i fortvilelse. Selv gleder jeg meg stort til å se Sam og jeg er spent på hva vi kan få til i voksenklassen.

Så var det den historien om nybegynneren som ingen snakket til da hunden begynte litt umodent, og det viser seg at den historien ikke er unik. Nybegynnere kan visst gå lenge på fjellet uten at noen tar kontakt. Jeg skjemmes over å høre det, men jeg tror dem. Hvorfor skulle disse komme tilbake? Selv har jeg aldri opplevd noe lignende, så ja jeg anbefaler absolutt å stille på prøver i fylket.

De har kommet til meg oftere og oftere disse ordene fra en meget erfaren hundemann "det er noe med de alle". Han har nok rett, men når man snakker med folk så høres det ikke slik ut. Det gjør at det er enda vanskeligere å komme med det som ikke er så lett. I sannhet så er ikke fuglehund så lett. Det er et individ med sine særegenheter på godt og vondt, og de har sine dager de som oss. Veien til å lykkes går vel gjennom å innrømme hva som ikke er så bra.