Hva er det som funker?

Når hunden stikker av tross eder og galle, hva gjør man da? Løper man etter eller går man andre veien? Her strides det både av lærde og ikke fullt så lærde. Det hele koker ned til det ene store spørsmålet - hva er det som funker? Her er det klart at det er mange "hvis, om, at, men" - har hunden lært? Ofte har hunden lært og vet hva som kreves, men den gjør det den vil og driter i den som står igjen og skriker seg hes og rød.

Vi snakker så ofte om mange veier til Rom, og jeg filosoferer over om grunnen til at det er så mange veier er at hundene er så forskjellig. Vi bruker masse tid  på å forsøke å lese hunden, den gjør sånn da gjør vi sånn. Så det slår meg at kanskje er det rett og løpe etter en hund og galt å løpe etter den andre. Hva skal man da lære bort? Kanskje man ikke skal lære bort så mye?

Min flinke mann bruker ikke så ofte å gi veldig mye råd, og i alle fall ikke om ingen har spurt ham, men han bruker i blant å si "Sånn jeg gjør det...". For Jon har det funket, men kanskje funker det bare fordi han er han, og fordi han har hatt de hundene han har hatt. Hva er det egentlig jeg prøver å skrive? Det som ofte er erkjennelsen, at dess mer man jobber med hund, dess mer man opplever dess mer og mer ydmyk blir man og til dels mer forvirret.

Skal man gi et råd er det nok at det er viktigere å få hjelp til å finne ut hvilken hund du har enn å presse en oppskrift nedover en hund som trenger noe helt annet.