Veien blir til mens man løper etter bikkja

En kardinalfeil i mangt et hundehold er gleden over å komme hjem til en hund. Hunden er blid og lykkelig og veldig ærlig i sin lykke over at eieren er kommet hjem. Eieren er lykkelig over at noen er lykkelig over at noen er glad og det blir en spiral av piping og lykke. I dag skulle spiralen brytes. Leia skal slutte å pipe. Jeg skal slutte å dille med henne. Lederskapet skal bygges.

Lederskapet fikk bygges. Mens jeg sjekket noe annet kom en hannhund på besøk. Riktignok har ikke Leia løpetid, men Leia løp av gårde med sin beiler. Da kunne dressur være dressur, for Leia hørte ikke på noe. Hannhunden gjør som hannhunder flest - springer hjem til mor, Leia i hælene. Jeg etter med tilrop av sorten som ikke egner seg for barneører eller på trykk. Så er det dette at når du får tak i hunden, hva gjør du da? Jeg valgte den feige veien og bar henne deler av veien litt for å skåne barna og litt for å skåne meg selv mot naboers fordømmelse. Hva er resultatet? Leia fikk nok ikke forståelsen av korreksjon for da hun ble sluppet igjen ville hun gjerne stikke på nytt. Det positive var at hun lot seg sitte og ble sittende ved hjelp av en sitt-kommando. Noe sitter bedre enn innkallingen...

Så hva gjør man? Man upprepar sitt nei og man bygger lederskap. Leia fikk ligge på plass. Leia fikk korreksjon. Det tok egentlig minutter før dressuren var atskillig bedre. Vi avsluttet kveldens tredje dressurøkt med å gå fot forbi hjemmet til hannhunden. Provokasjon skal det være.

Man kan selvfølgelig sette bort dressuren. Hva lærer hunden? Den lærer hva som gjelder, når lederskapet er der. Leia kan de tingene hun skal kunne. Det er bare mangel på lederskap som gjør at hun tør gjøre sine egne ting - fordi hun er for tøff. Noen vil si at med navnet Prinsesse Leia var mye gjort på forhånd, man kan gjerne være etterpåklok, men akkurat som StarWars Prinsesse Leia så finnes det noe bak tøffheten. Man må bare nå dit.