Da var påsken over

Bare langfredag tenker du når du leser at påsken er over. Vi er tilbake i byen og det er arbeid på søndag. Påskas mål er nådd, Leia har vært i fugl og jeg kan bryte det relative edruelighetsløfte jeg avla etter en litt fuktig kveld hvor jeg overlot til andre og gi Leia mat:)

Det var sol på Sennaland. Første ordentlige kontakten med rype springer Leia etter en rype som springer på bakken, den tar av og Leia søker tilbake. Godt fornøyd. Litt senere finnes hun i en presis stand, rype letter uten at hun registrerer det. Kommer ikke helt opptil før hun løser ut, men lykkellig eier. Det blir noen flere kontakter med fugl etter det også - den siste med solid ettergang.

Kom tårene? Nei, de gjorde ikke det, men jeg kjenner at jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på den lykkelige halen som gikk som en propell når hun utredet på setet. Jeg husker da jeg var på vei ned til Steffi i stand på vår første jaktprøver - det var mer puls og følelser da, men en merkedag var det likevel.

Da vi våknet i dag regnet det og dermed pakket vi i bilen og kjørte tilbake til byen. Nå skal dressuren intensiveres slik at vi kan trene på ro i oppflukt i Nordreisa til sommeren. Det blir ikke noe gåing nå i vinter. Det er ikke et poeng at hun skal rampe mest mulig. Det blir spennende med fortsettelsen.

Sånn er livet - et pust i sivet - et vell av krefter som higer efter en evighet

Jeg tror det var slik Ibsen ordla seg, men har tatt det fritt fra hukommelsen.

Det har vært lite blogging av flere årsaker. Tross investeringen i mobilt bredbånd fikk jeg ingen kontakt på skaidi. Vi jentene tilbrakte fantastiske dager på skaidi og Leia kunne nok blitt prinsessa av Hatter i stedet. Det begynner å bli få steder vi ikke har vært nå, men det var tidvis vanskelig poteføre og tidvis litt varirerede vær. Vi fant i alle fall ikke fugl, men det sto ikke på innsatsen. Det var sikkert mange grunner, men da jeg en dag befant meg på Hatter før 8 tenkte jeg atter en gang at livet ikke blir det samme som før fuglehund.

Det var disse dagene vi skulle sette inn dressurstøtet, men det ble bare ikke slik. Vi skal nok få det på plass likevel. Hun kan kommandoene hun må bare skjønne at de gjelder overalt.

Livet blir ikke det samme - uten at jeg har tenkt å blogge så innmari mye om det kommer jeg og Leia og flytte fra Neptunveien. Det er trist - men det kommer til å ha en viss betydning for bloggingen og bloggingens innhold fremover så det er like greit å si det med det samme. Men ut av dette har jeg fått et nytt liv, det blir vel for nedtonende å kalle det en hobby - er nok mer en livsstil.

Hvorfor maser du sånn?

Vi hadde møte i aktivitetsavdelingen i fuglehundklubben i går. Det var en del ting på agenda, men like viktig og stimulerende er diskusjonene etter at agendaen var gjennomgått. På tampen fikk jeg et spørsmål jeg har reflektert litt over i morges "Hvorfor dresserer du så mye hjemme?". Det dreide seg om at Leia skulle ligge på teppet sitt mens vi hadde besøk av både folk og en jevnaldrende valp. Det dreide seg også om retten til å være valp.

Ja, en valp skal få være valp. Når Leia får bestemme favorittaktiviteten er den å springe og bite Steffi i bakfoten, noe som Steffi viser at hun ikke setter pris på, men ikke korrigerer tilstrekkelig. Så er det en diskusjon om Steffi ville korrigert om jeg ikke var tilstede - det er mulig. Så er det også sånn at Leia ikke må hilse på alle etter eget forgodtbefinnende. Selvfølgelig skal hun få leke og selvfølgelig skal hun få hilse - når jeg bestemmer det og på mine premisser. Hun har allerede fått en varselende adferd, noe jeg i min jobb tidvis setter pris på, men det burde være jeg som passer på henne og ikke omvendt.

Hvorfor jeg maser sånn på henne? For det første er det en stor provokasjon med så mange mennesker i huset som ikke er der til vanlig. Det er en slags utnyttelse av situasjonen. Dessuten er det viktig å kunne slappe av over alt og i alle situasjoner. Et annet poeng er at vi har tenkt å intensivere dressuren. Skiføret virker å være på hell, dessuten er det vel noe som heter båndtvang.

En kuriositet. Steffi prøvde å utnytte samtalen i går til å få seg en hvil i sofa, jeg stoppet det med ei "nei", men utover det hadde jeg ingen videre plan og hun gikk da ned. Jeg ble stående å tenke "hva var egentlig planen min?". Det gjelder å være litt i forkant. Steffi er litt lessen for tiden. Litt usikker på hva som skjer rundt henne. Jeg ser at den tingen jeg er dårligst på er å bygge henne når hun gjør rett. Kanskje en typisk nybegynnerfeil.

Nå har jeg og leia en dressurdate. Vi skal begynne å terpe litt på innkalling. Det er nå det skal skje - konsekvent svart/hvitt. Rapport følger.

Som hund så eier

Det er ofte mange likheter mellom hunder og eierene. Jeg lurer på om det er min aversjon mot rydding som gjør at Leia ser på som støvsugeren som skrekkobjekt nummer 1. Jeg likte også den tydelige skepsisen Leia viste til langkosten a la "Hei, jeg er 6 måneder og har aldri sett noe slikt før".

Leia er en lykkelig løpsmaskin, der kan jeg ikke finne noen særlig likhet.

Leia vet hva hun vil og gir ofte beskjed om hva hun vil - en viss likhet er vel å spore.

Leia liker å slappe av og til det kan jeg vel bare si amen.

Leia har også en tendens til å tro at beskjeder er frivillig å følge - det har nok skjedd med eieren også.

Noe er genetikk, men etter å ha observert henne daglig de siste 4 månedene og relativt jevnlig før det - er konklusjonen at mye er miljø.

På tide å oppsummere helga

Det var dekket for årets jentehyttetur - jeg, Steffi og Leia. Vi kom oss sent av gårde siden jeg lot meg distrahere til tapas før avmarsj. Jeg burde ha skjønt allerede i bilen at fredagen kom til å bli mindre kul da det å kjøre til Skaidi i sko beregnet for -40 alltid er en dårlig ide. Det ble kjøring i sokkelesten. Den berømte scooterskoa gikk igjennom i råtten snø og lang historie kort. Steffi var søkk vekk og jeg var uten sko. (lærdom 1: scootersko er dumt til annet enn scootertur)

Jeg fikk kontakt med henne ned på elven, men ikke nok til at jeg fikk henne inn. Snille hjelpsomme Idar hjalp meg å lete, men vi måtte gi tapt for mørket. (lærdom 2: Kom seg av gårde i rimelig tid)

Der satt jeg og Leia på hytta og hadde akkurat laget mat da Steffi sto på verandaen. Det var en viss gjensynsglede for å si det sånn (lærdom 3: Noen ganger må man bare ta tiden til hjelp).

Lørdag tok det lang tid før vi kom oss av gårde jeg og Leia. Vi hadde en strålende dag på ski. Leia fikk gå det hun var god for. Så var det hjem å lese Schjetnes bok om den glade fuglehund. Hundene har stort sett ligget på hver sin plass i hytta hele helga. Det er mange måter å trene lederskap på.

I dag søndag ble det to turer på ski. Den ene i sol på Hatter og den andre i overskya og vind på Hatter. Den ene turen på morgenen og den andre på ettermiddagen. Vel morgen er et relativt begrep. Vi kjørte til Smørfjord, men der var snøen så råtten at vi gikk igjennom hele tiden. Greit for meg, men ikke for Leia - jeg er fortsatt redd for leddene hennnes. Det ble ingen fugl og siden vinden var såpass sterk og retningssansen er slik den er ble det en kort ettermiddagstur. Vi bestemte oss for å dra tilbake til byen i kveld til tross for at vi egentlig skulle være til i morgen. Jentene slapper av.

En kuriositet. Jeg lurte på i dag hvorfor Leia søkte bare på min venstre side, det gjorde hun forsåvidt greit, det ser ut i følge Schjetne å være jaktvett - hvorfor søke på høyre side når det bare er åpent hvitt landskap og sannsynligheten for å finne fugl deretter når man heller kan søke i skogen? Eller er det jeg som tillegger henne egenskaper hun ikke har?

Hva kompenseres det for?

Jeg traff en kollega som kjenner meg ganske godt på fredag og i løpet av samtalen som dreide seg mest om min hundebesettelse, for det er vel det rette ordet kommer det essensielle spørsmålet "Hva er det det kompenseres for?" Jeg har ofte følt at jeg ofret skalpellen for Steffi. Firedelt vakt og hund er ikke umulig, men vanskelig. Jeg valgte å ikke ha dårlig samvittighet ovenfor hunden, eller i alle fall mindre.

Men hva det er som får en person som i utgangspunktet hater å gå på ski til å legge til Skaidi helg etter helg, kjøpe seg to par ski og gå opp til flere ganger om dagen? Det var et magisk øyeblikk da jeg så Steffi gli i stand for første gang. Denne jenta som har voldt meg så mye tankearbeid, gjør det hun var ment for. Det var et øyeblikk av de store, med en høytid på linje med "Deilig er jorden" under julegudstjenesten i Øvre Bardu kapell uten å bli blasfemisk. Det er for å oppnå disse øyeblikkene det jobbes for, men hvorfor? Fuglehund har gått meg i blodet, sånn er det bare. Da må noe annet ofres, foreksempel en karriere som kirurg. Noen er mer eksentriske enn andre.

Tidsklemma

Det er dager hvor timene ikke strekker til og uansett hvor mye man ønsker at det ikke skal være slik blir hundene ofte en salderingspost på slike dager. Nå ligger de på hver sin plass på teppet og slapper av og vi har det man kalle en aktiv passiv ledertrening.

Jeg har bestemt meg for å stramme inn lederskapet på Leia noe, også fordi jeg ser at hun ikke helt skjønte dette med at hun bare kan liggge i sofa når jeg sier det. Hun skjønte til slutt at hun ikke kunne ligge i sofa. Problemet var når hun fikk ligger der når jeg var der.

Vi håper på en girlpowerhelg med hyttetur vi jentene.

Den glade fuglehunden

Noen av dere vil kjenne igjen tittelen til Olav Schjetnes bok som ikke er i handelen og som Hammerfest Bibliotek dessverre har destruert, men jeg har fått lånt et eksemplar fra NTNU.

Jeg fikk litt flashback. Da jeg var ca 10 leste jeg kongespeil av Vera Henriksen en bok jeg har hatt mye glede av senere da jeg sikkert har lest den 10 ganger. Men jeg fikk mer og mer glede av den ettersom jeg ble eldre og forsto noen av undertonene i boken som naturligvis bør være skjult for en tiåring. Første gang jeg leste Schjetnes bok hadde Steffi ikke tatt stand, vi hadde ikke vært på jaktprøve, jeg hadde ikke kjøpt hagle. Jeg var på alle måter en fuglehundnovise - det er jeg enda, men boken til Schjetne gav enda mer mening nå. Jeg tror den må leses igjen og igjen og igjen. Det minner meg på at vi blir aldri utlært.

I dag har vi gått en mer slipprelatert skitur. Etter et kvarter har hun blitt kalt inn med 100% suksessrate til ros og godbiter. Sånn gikk skituren. Vi hadde en fantastisk tur, men registrerer at det smelter veldig. Smeltingen setter vi middels pris på. Det var den 5. dagen med ski for meg og Leia, men i morgen blir det hvile da jeg skal gå min første vakt i ny jobb. Det er godt å trene seg ned også. Vi gruer oss til båndtvang.

Ellers planlegger vi ferie, eller vi prøver å planlegge ferien. Det blir nok Skaidi, bær og trening.

En liten pust fra hverdagen

I dag våknet vi til sol og svakt drag i lufta, så like etter alarmen gikk var hunder og ski pakket i bilen. Vi kjørte til Hatter. Jeg og Leia la ut i en retning og Dag-Ove og Steffi i en annen. Ingen fuglearbeid på Steffi i dag, ergo ingen korreksjon, og derfor heller ingen ro i oppflukt.

Leia og jeg så heller ingen fugl. Hun holder enda et søtt ungdommelig søk og det regner jeg med hun blir å gjøre en stund. Hun er mest hvit og svart og det er jo snøen og skogen også, men likevel forbausende lett å holde øye med - det blir nok vanskeligere etter hvert. Hun jobbet bra i kramsnø, men vi så ingen fugl og det var forsåvdt heller ikke noe mål i seg selv. Hun fikk sprunget og brukt seg og jeg fikk gått bak og tenkt. Jeg er enda på det stadiet at jeg fortsatt trener på å holde kjeft, det vil si ikke småsnakke med hunden når hun kommer inn. Leia jobber godt og er nysgjerrig. Jeg ser på det som en bra ting at hun virker å bruke snuten opp i lufta, og ikke bare nede i bakken. En annen utfordring er å gå sakte nok - det er bortimot umulig. For meg passer det helt utmerket å gå å lunte bak en hund. Men særlig på ski tar jeg meg i å måtte bremse. Jeg gruer meg til båndtvang.

Nå liggger hundene som to slakt.

I dag er Steffi 2 år og Leia var 6 måneder i går. Det ble ingen feiring i går da jeg gikk følgevakt. Vi får se hva det blir i dag.

Du vet at du selv er forandret når du vaser rundt i skiløypa før jobb

En av de tingene folk husker fra min oppvekst er hvor inderlig jeg alltid har hatet å gå på ski. Kunne jeg komme unna da snek jeg meg unna glatt. Magesmertene satte alltid inn på skidag. Frasett en periode i 9. klasse hvor jeg gikk regelmessig har jeg som sagt sluntret unna etter beste evne.

I dag hadde jeg følgevakt på min nye jobb og startet derfor kl 09.00. Kl 07.30 var Leia og jeg på tur rundt lysløypa. Hun er en løpsmaskin og gir ordet løpsglede innhold. Nå er snøen slik at den ikke klumper og hun fryder seg der hun løper. Jeg er mest fornøyd med hvor god kontakt hun holder. Jeg gleder meg til å komme meg ut i fjellet med henne til høsten. Innen den tid blir det grunndressur, grunndressur og grunndressur. Jeg undrer litt på hvordan jeg skal prente inn sitten og beholde enn ungdommelig reis, men det går seg nok til.

Her blåser det ganske bra nå. Det ble ingen tur på Steffi i dag, men vi får se om det ikke er bedre sjanser i morgen.

Det konsekvent vanskelige

Det er to ting som virker å være essensielt i oppfostringen av den perfekte fuglehunden. Det ene er lederskapet og det andre er konsekvens. Inntil det første er på plass er det kanskje det vanskeligste, for konsekvensen virker som umulig.

Konsekvens oppnår man når man gir kommandoer man kan følge opp. Kan du ikke følge opp så ikke gi kommando. Det handler om at hunden til en hver tid skal vite hva som er lov og hva som er forbudt og at det som er lov alltid skal være lov og at det som er forbudt til en hver tid skal være forbudt. Et eksempel hvor jeg har vært for lite konsekvent er sofaen og Leia, men slaget virker nå å være vunnet. Hun har skjønt at sofaen ikke er hennes lenger med mindre jeg inviterer henne.

Men ja det hender - det hender hun får kommandoer hun ikke følger.

Det fantastiske er hvor god kontakt hun holder når vi er ute på ski. Selv i Hammerfest hvor det ikke er antydning til sko og hun nesten til enhver tid vet hvor jeg er holder hun rørende god kontakt og kommer spontant inn til meg, noe Steffi ikke var i nærheten av på hennes alder.
Slik går dagene.

Dagene går og Leia vokser til

Nå er det en stund siden sist og det har for min del vært hundefrie dager som jeg etter sigende har taklet ganske bra. Har vært i Bardu og treningsmulighetene drar helt klart, imidlertid er elghund regelen og fuglehund unntaket i dalen min.

Leia begynner nå å lære at sofaen ikke er hennes med mindre vi inviterer henne opp dit. Det handler om lederskap. I går da jeg var ute la jeg merke til at dersom du sier "nei" til Leia så setter hun seg bare ned. Hun har åpenbart funnet ut at det å sitte er trygt.

Steffi har fått litt løsere tøyler, men hun ligger fortsatt mye i kurven. Steffi skal forhåpentligvis komme seg inn til Skaidi i helgen så får vi se om hun kan få noen fugler.