Så lenge det er liv er det håp

Det er lenge siden det har blitt skrevet noe. Det betyr ikke at vi har ligget på latsiden. Calis valper er ute av huset og velplassert. Nye eiere jobber ivrig videre med det grunnlaget vi har forsøkt å legge. Å jobbe med en valp gir ydmykhet og bringer tilbake mange minner av ulik karakter. Det å jobbe med fuglehund er spennende. Midt opp i det hele har Mathea begynt å gå. Objektivt sett er det ikke et mirakel at et barn begynner å gå, det er ikke et mirakel at en fuglehund tar stand - men for foreldrene og for eieren er det en milepæl og ikke så lite av et mirakel likevel.

Et større mirakel for fuglehundeieren kan være den berømmelige roen i oppflukt. Når jeg sitter og skriver det Calis utrolige utvikling på denne siden jeg tenker på. Det er mindre enn et år siden hun raste vilt og hemningsløst etter og jeg forsøkte alt jeg kunne å stoppe henne og følte meg aldri så lite mislykket og frustrert - gjett om. Den samme Cali fikk en del starter i AK og ble aldri kastet ut for ettergang. Den samme Cali avsluttet vinteren med et fantastisk flott jaktlig fuglearbeid og en ro som langt overgår det meste jeg har sett på jaktfilmer. Det er til å få tårer i øynene av og det er et aldri så lite mirakel. Når jeg tenker meg om så er jeg usikker på når forandringen egentlig kom, men det var på høsten at hun begynte å respektere av seg selv. Det blir spennende å se hvor lenge det varer, men det gjør at jeg tenker - miraklenes tid er aldri forbi så lenge du har en fuglehund.