Jeg hadde en veldig trivelig hundesamtale i dag. Det er ofte gjennom disse samtalene jeg føler at jeg utvikler meg. Denne gangen satt jeg igjen med en stor konklusjon - alt dreier seg om konsekvens. Uansett hvilke metoder man hevder man bruker så er nøkkelen til suksess konsekvens. Vi har formulert det i "regelen" at "kommando gjelder alltid, uansett omstendigheter", men det holder ofte bare i teorien.
Hvorfor er det så vanskelig? Særlig jeg har veldig stor evne til å tenke at hunden ikke hørte, jeg gjorde momentet for vanskelig, hunden er for liten, jeg er for glad i hunden og kanskje hadde ikke hunden lyst? Kanskje er litt av problemet at vi jevnt over er for glad i hundene våre? De fleste jeg kjenner er glad i hundene sine, ja så glad at det virker å grense til det absurde, men er det så rart? Hundene viser en uforbeholden glede når du kommer hjem? De vil gjerne sitte på fanget ditt hele dagen og når du har en dårlig dag sier de aldri et skjevt ord.
Det er nok vårt rike indre følelsesliv ovenfor våre hunder som er den store utfordringen i forhold til dette med konsekvens. Hva lærer hunden? At vi i blant mener det vi sier, og at vi ofte ikke gjør det, det høres komplisert ut.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar