Man skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv. Min far siterte Øverland når  han mente det var på sin plass, og det hente det var på sin plass. Jeg traff en leser en gang som sa hun hadde vært så fornøyd med å finne en blogg om bare engelsk setter, men så ble det mer breton etter hvert.

Jeg postet et innlegg om at mor til vår store breton Sam var parret med en amerikansk hund og det gikk ikke lang tid før noen hadde kommentert "Bra at noen nærmer seg/ våger å avle på tilnærmet reine amerikanske linjer. Da først får vi se hvordan de virkelig er." Man kan kalle det paranoia, men jeg tok det ikke spesielt bra opp.

Generelt vil jeg si at det mest tiltalende med breton som rase er at rasen er så liten at alle unner hverandre den minste suksessen som er. Uten at andre gjør det bra har man ingen å konkurrere med og avle på. Andres suksess er absolutt å foretrekke. Dette skyldes absolutt at bretonlandskapet er overskikkelig fordi det er så få. Men i breton som andre steder diskuteres det høyt om importer. Diskusjonen gikk om jeg har forstått det riktig hardere før og man skilte hardt mellom europeisk og amerikansk breton.

Jeg eier en halv breton, riktignok er det ganske mye amerikansk i den halve jeg eier. Jeg må si at det er en tiltalende hund. Jeg har dressert mer amerikansk breton enn mange andre tør å innrømme at de har. Jeg har hatt mine klamme hender over importen som Jon hentet fra USA. Denne har jeg dressert helt selv da vi er et veldig godt team. Den første bretonen jeg så var også helamerikansk import. Locar's shooting star Zela åpnet øynene mine for denne rasen. Hva var det som imponerte meg så mye. Hun lå der som et slakt og når hun fikk beskjed fra eieren gjorde hun det hun fikk beskjed om så la hun seg ned for å slappe av.

Cali har et flott gemytt, god helse og er en god  viltfinner. Det er vel det de fleste ønsker i sin hund.