Det sosiale i å trene i lag; gå på tur, brenne bål, koke kaffe - prate hund - det tiltalte meg. Plutselig satt jeg der med egen hund.
Så kommer jeg dit at jeg forstår at det finnes en tid for alt. Det er en tid hvor det mest fornuftige er å trene alene. Trene dressur, bygge lederskap, få hunden i fugl. Distraksjoner som andre hunder og velmenende råd - det er en tid for alt.
Så Leia og jeg har gått alene siste uken. Kanskje ikke så sosialt, men så nødvendig. De feilene som gjøres da gjøres av oss alene, uten innblanding.
Mange feil, gir rom for ettertanke og nytenkning. Vi kommer sterkere tilbake.
En dag er vi der at det gir mening å trene med andre, men den tiden er ikke nå - men den kommer!
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar