Plan for avl?

Bretonklubben skal revidere avlsplanen. Jeg er ikke overrasket over at Jon ble spurt, men at jeg selv ble spurt var mer overraskende. Det var kanskje ikke helt uventet at da jeg ble spurt ble jeg spurt om å sitte i helsegruppen.

Vi har som en minstestandard for egen avl at vi selv vil ønske valp etter kombinasjonen. Gullstandarden er den beste fuglehunden per tiden. Det er alltid et mål å avle for rasens fremgang. Vi setter helse og gemytt øverst. Helse fordi vi vil ha en frisk hund som når skjells år og alder. Vi vil også ha en hund vi kan ha med oss uten at vi er redd for at den skal lage bråk med andre hunder eller folk.

En av de mer konkrete parametre for helse vi har tilgjengelig er hofterøntging. Vi røntger for å evt. å påvise hofteleddsdysplasi.  Det hersker litt tvil blant en del eiere om hvor mye en breton med hofteleddsdysplasi påvirkes av evt. hofteleddsdysplasi, denne tvilen har en tendens til å øke når hunder med hofteleddsdysplasi blir trent og satset ordentlig på og presterer stort på jaktprøver. Samtidig ser vi at dess bedre hofter man avler på dess mindre HD ser det ut som det blir i kullene. Spørsmålet blir da hvor mye energi skal vi legge ned i å avle fram de perfekte hoftene.

Fordi vi driver med jakthunder er vi veldig opptatt av at hunden skal være flink å finne fugl. Dette er en veldig viktig egenskap vi legger stor vekt på i avl. Dette er kanskje den viktigste egenskapen for jegeren. Fordi vi driver med jaktprøver vil vi ha hunder med god trøkk som går godt fordi vi liker å konkurrere. Dette måles best gjennom jaktlyst og fart.

En annen ting vi snakker en del om er dresserbarhet. Det skal være mulig å få til hunden. Samtidig kan det være en bakdel å ha en hund som er veldig myk. Logikken er at det gjerne trengs bedre kjennskap for å få til en myk hund fordi en myk hund ofte vil låse seg med for hard dressur.

Avl er ikke lett og det som gjerne er helt sikkert er at 1+1 ikke blir 2. Konklusjonen er at man må avle både med hjernen og hjertet.